Frafallen

(Publisert i Nordnorsk debatt 04.04.19)

En kvinne søkte på en utlyst prestestilling i Nord-Troms. En historisk søknad. Den første søknaden av en kvinnelig prest noensinne behandlet av Nordreisa menighetsråd. Debatten som fulgte i ukene etter var utrolig å vitne. Læstadianismen, en vekkelsesbevegelse fra 1800-tallet, har fortsatt sterke røtter i Nord-Troms og deres tilsynelatende talsperson – predikanten Nils Einar Samuelsen – gikk sterkt ut mot den vågale tanken om at en kvinne potensielt sett kunne tilsettes.

Hun fikk tilbud om jobben og takket ja. Majoriteten av bygda er oppstemt, entusiastisk og glade over at deres kirke er en kirke for fellesskapet, en som trekker inn og ikke støter ut. Som forlater skadelige dogmer og gjør døren høy – porten vid.

Mange opplever nyvinningen som en seier over den konservative minoriteten. Stillingen har stått ledig i to år. Vikariater har utført prestegjerningene og søkt til fast stilling, men blitt funnet upassende.

 

Dette måtte skje ene og alene fordi vi mennesker er opprørske, troløse syndere som ikke vil vite av Han som har skapt oss og gitt oss alt godt. Vi spotter, håner og hater vår himmelske far. Vi har pådratt oss hans vrede og dom, og straffen er evig fortapelse.

Mikael Bruun er en ung konservativ prest som i august 2018 ble tilbudt kortvarig vikariat i Nordreisa kirke, og har fungert som sogneprest siden.

 

Vi må daglig sørge over alle våre synder, fordi våre synder knuser Jesu hjerte, og det var våre synder som knuste hans kropp.

Hykleriets allmektighet

Jeg var i Nordreisa kirke sist søndag. Det var her jeg ble døpt og konfirmert. Under dåpen gikk kollekten til “Aksjon nytt liv”, Ludvik Nessa og Børre Knudsens antiabort-gruppe. Du vet den gjengen som gikk rundt på gynekologiske avdelinger med dukker innsmurt med falsk blod på 80- og 90-tallet. Samme rom, mitt kirkerom, stormet jeg ut av og smelte med kirkedøra etter en krangel med konfirmasjonspresten om hvorvid et likekjønnet par kunne – var i stand til å – elske hverandre.

Jeg var for, han imot. Jeg angrer fremdeles på at jeg konfirmerte meg.

Bunaden, oppmerksomheten og korinterbrevet var mine tredve sølvmynter. Under overhøringen ramsa jeg opp fargene i kirkeåret og når presten ba meg forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen svarte jeg ja.

 

Frelser det noen som helst fra helvetes ild å være snill? Så absolutt ikke. Frelser det meg, å gi mat til en tigger? Nei. Frelser det tiggeren at jeg gir vedkommende mat, fra noe annet enn øyeblikkets sult? Aldri i verden. Hva er evangeliet? Jo, det er Guds kraft til frelse. Er det da evangelieforkynnelse å være snill? Aldri. I. Verden.

Det var konfirmasjonsundervisninga som tok knekken på barnetrua. Det var ikke gjort i en fei heller, jeg var et dypt gudfryktig barn – fullstendig overbevist om at jeg var en synder. Undervisninga i en åpenlyst konservativ kirke tilbød nok av materiale for å bekrefte denne frykten, men jeg har alltid hatt en svakhet for snillhet. Bedre å være litt rund i kantene enn en fullstendig drittsekk sier nå jeg. Så jeg valgte meg vekk fra ordet. Bibelens to permer var for harde for min stadig mer relative moral. Det gamle spørsmålet som bibelen skal ha gitt svar på; “Finnes det sannhet som er sant for alle alltid?” forble for meg ubesvart.

Jeg syns for eksempel ikke det er galt å ha sex utenfor ekteskapet. Jeg synes ikke sex er galt i det hele tatt, når det skjer mellom samtykkende myndige. Uansett hvilke variasjoner disse samtykkende myndige har i form, farge, antall og organer.

Kvinner i bibelen er mødre, koner, tjenestekvinner og horer. Når vi sier at kvinner var undertrykt er det dette vi sikter til. De var ikke borgere, eide ikke sin egen kropp, sine valg eller sin rett. Disse er menneskerettigheter som er kjempet fram og vi gir faen ikke slipp på dem. Da får det så være at en kvinnehatende romer mente at “kvinner skal tie i forsamlingen” eller at Moses hadde to steintavler.

 

Så nå er jeg frafallen. Blasfemisk faktisk, om vi går i detaljer.

 

Gikk i kirka likevel jeg. Der stod Bruun.

• 9 bønner
• 9 salmer
• 4 “opp og stå”
• 3 tekstlesninger
• 2 barnedåper
• 1 preken
• Skriftemål
• Nattverd
• Kollekt

Slik ser to timer med presten som er for konservativ for Nord-Troms ut. Til mitt store hell var det Maria budskapsdag den søndagen, noe som jo var spesielt treffende etter de siste ukenes debatt rundt vår første kvinnelige prest. Hvilken anledning til å høre hva kirken sier om bibelens fremste kvinne!

Tekstene som ble lest var fra Første Samuelsbok og Lukas Evangelium. I Første Samuelsbok møter vi Hanna. Hun er en av to koner av Elkana, og hun er barnløs. Hennes utrolig usympatiske medkone Peninna mobber Hanna til hun gråtende lover Herren at om hun bare får et barn skal hun “gi han til Herren for hele livet”. Så blir hun anklaget for å være full og så blir hun gravid.

Sønnen hun føder og gir til tempelet er Samuel, som skal bli en viktig skikkelse i bibelhistorien. Han salver blant annet kong David, Jesus stamfar gjennom hans ikke-far Josef.  Så der har vi en viktig kvinnelig skikkelse i bibelen: Mamma Hanna.

I Lukas evangelium kommer vi til dagens hovedkvinne Maria. Hun har akkurat fått sitt budskap av engelen Gabriel – hun skal føde Guds barn. Hvordan? Ved jonfrufødsel. Lettere forfjamset, vil vi annta, stikker Maria til sin slektning Elisabeth som, du vil ikke tro det, også har blitt gravid etter et besøk av Gabriel.

Når Maria kommer inn sparker ungen (Johannes døperen) i magen på Elisabeth og dette, kunne Bruun fortelle i sin preken, var et bevis på at det ufødte barnet kjenner Gud.

Et lite spark mot abort der altså.

 

Prêcher: Deux points

Preken videre tok litt tid. Det er kanskje vanskelig å gjøre et elegant byks fra Lukas evangelium, innom apostlenes gjerninger og Johannes 1.1. Bruun sa ikke rett ut at kvinnelige prester og likekjønnet ekteskap ødela kirka, han gjorde ikke det. Han sa at vi ikke skal la oss friste til å tilpasse kirke til folket med “rockekonserter”, “lasershow” eller “noe annet”. Vi må holde ordet hellig.

 

For i begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.  

 

Vi går spennende tider i møte.

En kvinnelig hyrde er neppe nok til å føre akkurat denne sauen tilbake til flokken, men jeg stikker gjerne innom igjen – for å høre hva som har skjedd.

Sitatene er forøvrig fra Bruuns blogg. Preken er lagt ut som podcast og kan høres her.